Fødsel og operasjon overstått!

Da har det skjedd mye på kort tid.

Jeg får begynne med begynnelsen.

TORSDAG 3.nov:

Torsdag 3.nov våkner jeg om morgenen av at det er vått i senga. Det er mørkt så jeg ser ikke hva det er, løper inn på badet og rekker akkurat slenge meg på do før det kommer ut to svære blodklumper og fosser ut blod.
Jeg får selvfølgelig helt angst og tenker at det verste har skjedd- at babyen min er død.

Jeg ringer føden og forklarer og de sier at jeg må komme meg dit så fort som mulig. Tusen tanker fyker gjennom hodet mens jeg småløper mot føden, heldigvis er det bare 5 min å gå fra pasienthotellet i lange korridorer.

Jeg kommer inn og får kjapt konstantert at hjertet slår og den lille har det fint. Men jeg blir ikke trygg på det før jeg blir undersøkt og får se lillegutt på ultralydskjermen igjen. Puhh! Han har det fint og blødningen kan ha vært en kraftig tegningsblødning eller det kan ha vært en engangsblødning som noen kan oppleve å få. Jeg fortsetter å blø littegrann men det kommer ingen rier...hadde det vært tegningsblødning skulle riene ha kommet etterhvert, og hadde det vært en engangsblødning skulle den ha avtatt...jeg blir litt urolig av dette.

Får snakke med en lege og avtaler at de skal ta en ny hjerterytmemåling (CTG) kl 20 på kvelden og avgjøre om jeg skal bli satt igang eller om jeg skal vente til mandag. Kl 20 tropper jeg opp igjen, CTG'en er fin men jeg er litt urolig for hvorfor ikke jeg slutter og blø eller hvorfor jeg ikke får rier. Det blir derfor bestemt at jeg skal bli satt igang neste morgen kl 06.00.

FREDAG 4.nov:


Jeg sover på pasienthotellet og tropper opp på observasjonsposten for gravide kl 05.30 fredag 4.november.
De tar en CTG, den er fin og så undersøker de om livmorhalsen er myk og avflatet, den er myk men ikke avflatet og jeg får derfor en modningspille. Det gjør VONDT å få denne satt inn...autch!! Så må man ligge 1 time for at den skal få virke.
Fikk jo ikke sove noe mer og lå bare å ventet på at kynnerene som jeg har hatt i noen uker skulle bli til rier. Gikk litt rundt i rommet for å se om bevegelse kunne hjelpe...men nei. Kl 10.30 ble jeg undersøkt på nytt og fikk en ny modningspille. Kl 11.30 kom sambo og lillegutt :-) Jeg hadde ikke rier enda så det var bare koselig at lillegutt var der og herlig å se han etter 1 uke :-)

Når klokka ble 13 ca begynte jeg å kjenne tegn til svake svake rier...endelig! De begynte å komme regelmessig hvert 5'te minutt og jeg skjønte at noe var på gang. Søstra mi som skulle passe lillegutt når fødselen begynte skulle komme kl 3 og det virka som det var god tid. Når klokka ble halv 3 var det tydelig at jeg hadde svake rier og nå ba jeg om klyster. Skal ikke gå inn på detaljene her men å få klyster var en mildt sagt ubehagelig opplevelse...(!!)

Jeg ble så undersøkt og nå var livmorhalsen avflatet og de hadde lyst å ta vannet mitt for å få fortgang. Kl 3 kom søstra mi og hentet lillegutt, kl 15.30 tok de vannet mitt. Nå hadde riene tatt seg opp og begynt å bli vonde. Etter at vannet ble tatt gikk det superfort. Riene var hyppige og vonde og plutselig var de så tette at det ikke lenger var mer enn få sekuners pause mellom de...jeg ba om epidural og glad var jeg for det for 2 rier senere var det smertehelvete uten like! Men de var kjappe med epiduralen og noen forferdelige rier senere kom effekten og smerten ble dempet...ahhh, helt fantastisk deilig...skjønner ikke hvordan jeg har overlevd fødsel nr 1...det er helt ufattelig faktisk å tenke tilbake på.

Åpninga skjedde raskt og pressriene var plutselig der- presset i 8 minutter og så var han ute. Fødte fra siden og fikk derfor ikke sett han ettersom de tok han med det samme. Litt rart kan man si, ikke et glimt engang... fikk først se han etter 3 timer og han var verdens nydeligste :-) Ligna på broren :-)

Fikk bare se han noen minutter ettersom det var rush på intensivavdelingen med en masse nye babyer som hadde kommet inn. Fikk så se han igjen kl 23 og da fikk vi være dere litt lenger. Det føles allerede ganske fjernt, husker liksom ikke helt hvordan det var å se han. Men husker at jeg tenkte at selvfølgelig var det sånn han så ut..var som om jeg visste at det var min med det samme jeg så han...:-)

Etter dette har jeg pumpet for å få igang melken og de siste dagene nå før operasjonen har Samuel blitt riktig flink til å spise selv. Siste måltidet jeg gav han før operasjonen var på 40 ml og det var jo kjempebra sa sykepleieren :-) Jee :-)

Ellers har dagene vært veldig hektiske mellom fødsel og operasjon. Pumping, amming, kos, legesamtaler, omvisning på Thoraxavdeling, blodprøver og alt sammen samtidig med å passe på storebror. Har knapt hatt tid til å spise så det har ikke blitt mye avslapping! Men de første to døgnene på barsel var avslappende da og det trenger man etter en fødsel! Så det var virkelig bra. Da var det mormor og morfar som hadde kommet HELT fra Ålesund og passet storebror i 2 hele dager og 2 hele netter...så det var bra for oss ellers hadde ihverfall ikke sambo fått slappet noe av siden han da hadde måtte passe på han. Har man ikke familie så bør man ha gode venner, det skal nemlig litt til å kunne få et slikt barn dersom man har lite nettverk.

Operasjonen har hele tiden blitt utsatt ettersom Samuel ikke har trengt den som følge av svikt, han har hatt fine verdier i kroppen sin, lille sterke gutten min :-)...men siden han ikke bør gå på ductus-medisin altfor lenge fikk han den endelig idag.

ONSDAG 9.nov:


Dagen starta tidlig for meg ettersom jeg skulle opp å amme kl 05.00. Det ble en koselig stund og etter han hadde spist hele 40 ml sovna han i fanget mitt og jeg klarte ikke gå fra han før jeg hadde sittet der en time. Han var så skjønn der han lå :-) Kl 06 gikk jeg likevel ned igjen og la meg siden jeg skulle opp igjen halv 9. Halv 9 troppet jeg opp igjen men fikk da beskjed om at han allerede nå hadde begynt å faste før operasjonen. Jeg fikk holde han litt men ikke amme, så gav han smokken som han sutta ivrig på, sulten stakkar. Satt vel en times tid før jeg gikk ned og bytta "vakt" med sambo. Så var han oppe ei stund og så fikk jeg komme inn til han igjen rett før han skulle taes med til operasjonssalen. Jeg ble med å trilla han inn kl var 12.30..hadde en klump i halsen nå, selv om jeg hele tiden har hatt en god følelse så slår realiteten inn sånn rett før det hele begynner. Tenk om dette er siste gang jeg ser han i live...tenk om....men jeg blokkerer slike tanker så godt som mulig, orker ikke føle på slike følelser før de er virkelige. Man kan jo ikke forberede seg på sånt uansett så prøver å ikke bruke energi på det.

Brukte tiden etterpå til en lang dusj, pumping og så en kjøretur hvor lillegutt sovna og jeg og sambo tok en tur til Holmenkollen og så på hoppbakken. Etterpå traff vi søstra mi og spiste litt i kantina. Var nervepirrende å vente på at telefonen skulle ringe- de skulle nemlig ringe når operasjonen var overstått. Kl 16.28 ringte de (akkurat 4 timer senere), operasjonen hadde gått bra, vi måtte bare komme opp med det samme og få snakke med kirurgen (tydeligvis en hektisk dag)- jeg ble letta men ville høre ordentlig hvordan ståa var før jeg klarte å puste helt ut. Vi møtte Sissel, kontaktsykepleieren vår og hun fulgte oss inn på rommet hvor kirurgen satt- han forklarte at operasjonen var vellykket og alt hadde gått bra. Han sa videre at de ikke hadde lukket han enda siden de ville ha rask tilgang til hjertet om noen komplikasjoner skulle oppstå. Han forklarte litt av hva de har gjort og jeg skjønte endel av det men ikke alt...det viktigste var at alt hadde gått bra og det verste nå var over. Han ville bli lukket imorgen mest sannsynlig og da kan vi forvente at han våkner på fredag.

Det blir fantastisk å kunne holde han igjen og se hvordan han sakte men sikkert vil kvikne til igjen.

Et steg nærmere et funksjonelt hjerte og et steg nærmere å få med seg lillebror hjem :-)

(før operasjonen)