Alt er så fjernt men likevel så nært. For knapt 2 år siden fødte jeg deg! For en intens periode som fulgte...det var ikke tid til å stoppe og tenke...det gikk i ett og jeg husker at jeg var så sliten- særlig mentalt. Jeg sov så godt på Rikshospitalet- var bare å lukke øynene så sov jeg, til tross for at du lå på nyfødtintensiven og var alvorlig syk. Jeg innså det nok ikke, det sank neppe inn hvor syk du faktisk var. Du var så syk at jeg hadde fått tilbud om å avbryte svangerskapet på medisinsk grunnlag- tenk det.
Men så var du du...akkurat Samuel var du, han som jeg skulle være mammaen til den korte tiden det varte. Og det er han jeg husker mer enn slanger, apparater og medisiner. Når jeg tenker etter er det dette jeg husker: ansiktet ditt, den myke huda, de kalde føttene, det falmende arret på magen din, det lille nesten hårløse hodet ditt med den lille flekken med stive hårstubber etter barberingen, det søte skjeve smilet ditt, tyngden av å holde deg. Også lydene dine da, de var virkelig unike. Knirking...haha..husker Sakarias lo seg i hjel av lydene du lagde.
Nå hadde du sikkert sagt noen ord, kanskje 2 ord etter hverandre, kanskje flere? Du hadde vært overalt..og Sakarias og du hadde hatt stor glede av hverandre.
Vi ble frarøvet en lillebror som vi elsket over alt på jord. Det sier seg selv at det aldri blir bra igjen men heldigvis fikk vi Nellie og det er et fint plaster på hjertene våre. Tenk så lik i alder dere to hadde vært hvis du hadde fått leve og vi fikk et barn til så kjapt igjen...vi hadde nok neppe hatt Nellie hvis du hadde overlevd den kvelden...
Rart å tenke på...ville ikke vært noen av dere foruten...
Har blitt så glad i dette bildet. Du har et så nydelig blikk her. Det ble tatt dagen før du ble dårlig og døde...man kan allerede her se at noe ikke var helt bra med deg...du ser litt sliten ut på en måte...men jeg så ikke det da, ser det bare nå i ettertid. Du var inne på kontroll samme dagen som dette og alt så bra ut...
