Ting begynner å bli fjernt..

Alt som skjedde i vinter begynner å føles så lenge siden. Det er deilig å komme seg litt ut av alt det vonde men det fører jo også til at det som var godt blir fjernere. Tiden da jeg var tobarnsmamma med to levende barn virker så lenge siden, det var bare et blaff sammenlignet med hvor lenge jeg har vært mamma til en.

Men det går opp og ned, det har vært ferie og mye som har skjedd så da blir hverdagen skyvd litt til siden, den er nok kjapt nok tilbake. Men som alltid gleder jeg meg litt til hverdagen igjen, å bare være alene med meg og mitt noen timer om dagen er veldig deilig...tenke litt på Samy-gutten min og huske alle hans små særegenheter.

Forbanna urettferdig!!!

Hvorfor skulle du dø Samuel?

Har en dritt-dag idag, syns livet er helt grusomt kjipt og skulle ønske det fantes en knapp for å trykke "omstart". Livet tok en forferdelig retning når du døde og jeg kan ikke se for meg hvordan det noen gang vil bli helt bra igjen etter dette.
Akkurat du skulle dø, du som var SÅ høyt ønsket, det skulle skje med akkurat vår familie- vi som kun har Sakarias...ingen søsken eller søskenbarn i hele slekta. Kjenner det er blodig urettferdig! Jeg som alltid har ønsket meg mange barn og ikke minst tette...sitter her 2 år etter jeg var gravid første gang etter Sakarias og har enda ikke mer en 1 barn hos meg. Det andre barnet, deg, tok Gud fra meg. Hvorfor? Hva skulle jeg lære? At verden egentlig er det helvete det snakkes om? Ja det tror jeg! Noen har selvfølgelig flaks og går gjennom livet uten de store tragediene, mens andre opplever verre ting enn det vi har opplevd med deg- utenkelig men sant.

Sitter her å skal velge ut tekst og bilde til gravsteinen din. Har det fine bildet av deg og Sakarias og måtte kutte vekk Sakarias fra bildet...føltes bare så FEIL å gjøre det. På alle bildene av deg og storebroren din er dere så glade. Særlig Sakarias smiler med hele seg på mange av bildene- han var en kjempestolt og glad storebror- han fikk ikke mange ukene som stolt storebror- for noe dritt :-(

Men om 6 mnd skal Sakarias endelig bli storebror igjen...jeg kan nesten ikke vente. Føles som jeg har stagnert og livet ikke begynner igjen før det nye barnet kommer. Det nye barnet blir en stor trøst men også en påminnelse om alt vi gikk glipp av med Samuel. Men jeg gleder meg sånn til å se Sakarias som stolt storebror igjen- håper han skjønner at denne gangen skal lillebroren eller lillesøsteren faktisk bli og ikke reise  "opp til himmelen"....hvis vi får oppleve det da, jeg tror det ikke helt før jeg har en frisk levende baby i armene.