Har en dritt-dag idag, syns livet er helt grusomt kjipt og skulle ønske det fantes en knapp for å trykke "omstart". Livet tok en forferdelig retning når du døde og jeg kan ikke se for meg hvordan det noen gang vil bli helt bra igjen etter dette.
Akkurat du skulle dø, du som var SÅ høyt ønsket, det skulle skje med akkurat vår familie- vi som kun har Sakarias...ingen søsken eller søskenbarn i hele slekta. Kjenner det er blodig urettferdig! Jeg som alltid har ønsket meg mange barn og ikke minst tette...sitter her 2 år etter jeg var gravid første gang etter Sakarias og har enda ikke mer en 1 barn hos meg. Det andre barnet, deg, tok Gud fra meg. Hvorfor? Hva skulle jeg lære? At verden egentlig er det helvete det snakkes om? Ja det tror jeg! Noen har selvfølgelig flaks og går gjennom livet uten de store tragediene, mens andre opplever verre ting enn det vi har opplevd med deg- utenkelig men sant.
Sitter her å skal velge ut tekst og bilde til gravsteinen din. Har det fine bildet av deg og Sakarias og måtte kutte vekk Sakarias fra bildet...føltes bare så FEIL å gjøre det. På alle bildene av deg og storebroren din er dere så glade. Særlig Sakarias smiler med hele seg på mange av bildene- han var en kjempestolt og glad storebror- han fikk ikke mange ukene som stolt storebror- for noe dritt :-(
Men om 6 mnd skal Sakarias endelig bli storebror igjen...jeg kan nesten ikke vente. Føles som jeg har stagnert og livet ikke begynner igjen før det nye barnet kommer. Det nye barnet blir en stor trøst men også en påminnelse om alt vi gikk glipp av med Samuel. Men jeg gleder meg sånn til å se Sakarias som stolt storebror igjen- håper han skjønner at denne gangen skal lillebroren eller lillesøsteren faktisk bli og ikke reise "opp til himmelen"....hvis vi får oppleve det da, jeg tror det ikke helt før jeg har en frisk levende baby i armene.
Hei. Hver gang jeg er inne på bloggen din, sitter jeg her med tårer i øyenene...og det siste innlegget ditt kjenner jeg med veldig igjen i. Jeg har ikke mistet et barn, men fikk ett som det har vært 2.5 tøffe år med. Hun er nesten helt frisk nå. Likevel så har jeg kjent på mange av de samme tingene, vi hadde ingen garanti for at det skulle gå så bra som det har gjort, men i prosessen har jeg følt på mye av det du skriver, "helvete" og "urettferdig". Man ser mennesker som får friske barn og går igjennom livet som den største selvfølge....mens andre får utlevert både ditt og datt...jeg har ofte ropt ut i frustrasjon; Hva er meningen med dette? Hva i h..vete skal jeg lære av dette? Hvorfor meg? (oss)....Jeg kan på ingen måte forestille meg deres situasjon, som mistet den vakre lille fyren, og skal leve resten av livet uten ham....ingen ord kan trøste..., men dere har jo noe fantastisk i vente! Mvh meg...
SvarSlettKjære deg..
SvarSlettvet ikke helt hva jeg skal si men
håper det snart vil bli bedre og at den nye lille babyen vil hjelpe dere igjennom sorgen mer enn dere tror..
og samuel er med dere hele tiden selv om dere ikke har han hos dere her på jorden..
stooor klem
Jeg er enig med første kommentar her. Kunne skrevet det selv. Føles ekstremt urettferdig, men noen ganger klarer jeg å tenke at det lærer oss noe. Noe verdifullt, om hvor skjørt livet egentlig er. Det kan ikke bare være dette. Det må komme mer. Jeg tror at når vi dør, kommer vi til evig glede og lykke, hvor alle er like. Ingen er syke. Ingen ondskap. Hvis det ikke fantes noe ondt i verden, hvordan skulle vi da visst hva som var godt? Ikke alltid lett, men utrolig viktig å- tross alt- sette pris på alt det vi faktisk har fått. Det er uendelig mye å være takknemlig for. Men selvsagt, vi har lov til å sørge, gråte, være rasende, oppgitt og lei. Det er en del av livet. De av oss som har fått ekstra byrder med oss på veien, vet kanskje ekstra godt å sette pris på det vi faktisk har? Uansett, tenker mye på dere Sally. Vi vet begge at livet kan være tøft, og blodig urettferdig. På to forskjellige måter, men like vondt. Klem fra meg.
SvarSlettEg føler så inderlig med deg og håpar virkelig du får det mykje bedre når det tredje barnet ditt kommer. Tårene triller når eg leser om deg og ser bildene av den nydelig lille gutten din. Han blei født 9 dager før min egen datter i 2011. Ein stor klem frå meg.
SvarSlettSer det er lenge siden du skrev dette, men det er første gang jeg er inne på bloggen din og vil likevel kommentere innlegget.
SvarSlettJeg blir så lei meg når jeg leser og ser bilder!
Ja, det er så ubeskrivelig urettferdig, hjerteskjærende og grusomt. Barn skal ikke dø!
Jeg sender deg en stor varm klem.
(Jeg er også på englesiden.)