Vil ikke dø enda..

Idag dro vi hjem etter en uke i Spania. Jeg og pappaen din har gifta oss og hatt en deilig ferie med begge familiene våre i en stor flott villa i Altea. Både ferien og vielsen gikk kjempebra, skulle gjerne vært der lengre.

På flyturen hjem fikk vi endel turbulens når vi skulle lande, jeg rakk å bli ganske redd og tenke mange tanker før vi omsider landet trygt på bakken. Jeg er egentlig ikke redd for å dø, men jeg merket at jeg absolutt ikke ville dø nå. Jeg har tross alt så mye å leve for å så mye å se frem til. Tanken på at Sakarias ikke skulle fått oppleve sin egen 3-års dag, tanken på familiene våre hvis noe sånt hadde skjedd. Grusomme tanker. Det eneste positive var at da hadde hele familien vår vært samlet igjen og all lidelse ville vært over for oss. Jeg husker jeg tenker at hvis det nå endte med at vi styrtet så skulle jeg klamre meg til den tanken de siste sekundene. Men jeg ville ikke dø og jeg ble redd for at det kunne skje nå. Var ikke klar for det. Så jeg vil altså ikke dø men da må jeg leve livet i lidelse og savn over at du faktisk døde. Du døde den dagen når vi sto rundt deg og ba for at du skulle klare deg, slik som jeg ba for at flyet ikke måtte styrte idag...Du klarte ikke deg den dagen og det må jeg og pappaen din og Sakarias leve med hver eneste dag. For oss var det så ille som et flykrasj den dagen du døde, et lite fly med bare deg om bord som krasjet....vi håpte og ba men til ingen nytte.

Savner deg hver dag <3