lørdag 24. mai 2014

Drømte om deg..

Jeg skriver ikke så mye mer her, har liksom kommet så langt i denne sorgprosessen at jeg er ved veis ende. Herfra kan det ikke bli bedre. Nå er det bare å gå videre med livet og det er nettopp det jeg gjør. Uten deg. Og det er tøft og det vil det alltid være. Noen dager er tøffere enn andre. Noen dager tenker jeg ikke så mye på deg, andre dager tenker jeg på deg hele dagen. Det går opp og ned. Jeg er blitt flink å legge til side følelser, fortrenge de der og da og ta de frem igjen når jeg er alene og har "tid" til å tenke på deg.

Uansett hadde jeg en drøm i natt. Du var ikke død likevel fortalte de meg. Så fikk jeg deg i hendene mine. Du var inntulla i et teppe og jeg sørget for at beina dine ikke stakk ut av teppet. Du var en liten baby men jeg husker ikke hvordan du så ut. Jeg husker jeg ble overrasket over at du ikke var så kald på føttene som du pleide å være.

Så plutselig skjønte vi at dette var bare en veldig kort periode og at du kom til å dø igjen. Noe skjedde i drømmen- vi var et annet sted en periode og så kom vi på at vi hadde deg, du lå på sykehuset og når vi kom dit så skjønte vi allerede før legen sa det; du hadde dødd "igjen". 

Veldig rar og ulogisk drøm men jeg syns alltid det er fint å drømme om deg. Uansett hva jeg får ut av drømmen.

Nå hadde du vært 2,5 år gammel. Lurer på hvordan du hadde sett ut...

I det siste har jeg tenkt endel på at du ikke bare var spart for mye smerte i ditt eget liv i forhold til operasjoner og undersøkelser, men også spart for verdens ondskap. Jeg synes noen ganger det er uutholdelig å bo i denne verdenen som er så full av brutalitet, rå ondskap og hat. Men selvfølgelig hadde jo du ville hatt et fint liv i vår familie også så det er ikke sånn at du var heldig sånn sett, men noen ganger tenker jeg at det er fælt å leve blant alt dette og de få sekundene tenker jeg at du er heldig som slipper. Jeg gruer meg til barna mine finner ut hva denne verden består av. Uff...

Selvfølgelig mye godt også, men alt det fæle kan dessverre overskygge noen ganger.

Vet at du har det bra der du er. Savner deg.

mandag 30. desember 2013

2 år siden du var hos meg

Tiden går...du består... babygutten min i himmelen.

Hadde en dyp samtale med farmor igår. Jeg fikk en fin ro av å snakke med henne. Hun er så trygg på troen sin at hun ikke frykter døden. Etter et langt liv som kristen sier hun at hun føler seg så heldig som har hatt Jesus ved sin side hele tiden. Hun vet ikke hva som skjer etter døden men hun er sikker på at det er godt. Hun sier hun tenker lite på hva som skal skje, hun mener det ikke er vits i å tenke så mye på noe man ikke får vite enda...men helle fokusere på livet nå og leve det best mulig. Jeg skjønner at hun tenker det men for meg er det veldig annerledes siden jeg har deg der oppe. Jeg må liksom forsikre meg så godt jeg kan om at du har det bra...jeg må VITE det så langt det er mulig.

Jeg sa til henne at hvis det er sånn at hun får møte deg før meg (som er veldig sannsynlig) så måtte hun hilse fra meg og si at jeg elsket deg veldig mye....var veldig vanskelig å si de ordene...bare tanken på det øyeblikket...ble så rørt og lei meg.

Men jeg fikk sagt det :-) Og det er jeg glad for. For når det er hennes tur til å forlate oss og vi alle er veldig triste for å miste henne så skal jeg samtidig vite at hun hilser deg fra meg og sier de fine ordene til deg som jeg tenker og føler hver dag.

Nå er snart 2014 i full gang... Godt nyttår da vennen min...ett år nærmere deg :-)


mandag 4. november 2013

Du skulle fylt 2 år idag

Hei gullet mitt!

Idag har vært en rar dag...jeg følte vel egentlig at igår var verst, tok alle tankene og følelsene knyttet til 2 års dagen en dag i forveien. Idag ville jeg skulle være en fin dag også, selv om den også er trist. Du ble jo født på denne dagen så opprinnelig var det en gledens dag, den dagen vi endelig fikk møte lille du som hadde vært i magen min i 9 mnd.

Idag var jeg å kjøpte ballong med helium til deg. Tenkte på at du som 2-åring sikkert hadde vært i ekstase om du hadde fått noe slikt. Kjøpte en ballong av en drage som ihvertfall hadde fenget Sakarias i den alderen.

Vi dro opp på graven din jeg og pappa, Sakarias og Nellie og onkel og farmor. Vi festet ballongen og satt ned noen fine grener med røde bær på, og tente lys i lykten din. Det ble veldig fint.

I tillegg fant Sakarias noen blader og steiner som du skulle få, de la han oppå gravsteinen din. Så stod han en liten stund og så på gravsteinen din og snakket om deg, at du var død og at det var trist og "stakkars lille Samuel"...men jeg sa til han at du sikkert hadde det fint og feiret bursdagen din med englene i himmelen.



Jeg tenkte igjen på dette med at et liv er et liv uansett om det er langt eller kort og føler at det er det jeg ønsker å sitte igjen med idag. Livet ditt var veldig viktig og er fortsatt veldig viktig for oss og for mange andre, jeg vet at du er i manges hjerter og at for mange har du forandret hvordan de forholder seg til liv, død og hverandre. For meg har du endret alt. 

Jeg vet at himmelen finnes og at du er der ute et sted, i en parallell verden fylt av kjærlighet <3
Håper du feirer 2-årsdagen din med englene Samuel-gutten vår.

tirsdag 29. oktober 2013

Snart 2 -års dag

Hei gutten min

Alt er så fjernt men likevel så nært. For knapt 2 år siden fødte jeg deg! For en intens periode som fulgte...det var ikke tid til å stoppe og tenke...det gikk i ett og jeg husker at jeg var så sliten- særlig mentalt. Jeg sov så godt på Rikshospitalet- var bare å lukke øynene så sov jeg, til tross for at du lå på nyfødtintensiven og var alvorlig syk. Jeg innså det nok ikke, det sank neppe inn hvor syk du faktisk var. Du var så syk at jeg hadde fått tilbud om å avbryte svangerskapet på medisinsk grunnlag- tenk det.

Men så var du du...akkurat Samuel var du, han som jeg skulle være mammaen til den korte tiden det varte. Og det er han jeg husker mer enn slanger, apparater og medisiner. Når jeg tenker etter er det dette jeg husker: ansiktet ditt, den myke huda, de kalde føttene, det falmende arret på magen din, det lille nesten hårløse hodet ditt med den lille flekken med stive hårstubber etter barberingen, det søte skjeve smilet ditt, tyngden av å holde deg. Også lydene dine da, de var virkelig unike. Knirking...haha..husker Sakarias lo seg i hjel av lydene du lagde.

Nå hadde du sikkert sagt noen ord, kanskje 2 ord etter hverandre, kanskje flere? Du hadde vært overalt..og Sakarias og du hadde hatt stor glede av hverandre.

Vi ble frarøvet en lillebror som vi elsket over alt på jord. Det sier seg selv at det aldri blir bra igjen men heldigvis fikk vi Nellie og det er et fint plaster på hjertene våre. Tenk så lik i alder dere to hadde vært hvis du hadde fått leve og vi fikk et barn til så kjapt igjen...vi hadde nok neppe hatt Nellie hvis du hadde overlevd den kvelden...

Rart å tenke på...ville ikke vært noen av dere foruten...


Har blitt så glad i dette bildet. Du har et så nydelig blikk her. Det ble tatt dagen før du ble dårlig og døde...man kan allerede her se at noe ikke var helt bra med deg...du ser litt sliten ut på en måte...men jeg så ikke det da, ser det bare nå i ettertid. Du var inne på kontroll samme dagen som dette og alt så bra ut...


lørdag 10. august 2013

Hei vennen

Er så lenge siden jeg har skrevet noe her nå men det er fordi jeg ikke har så mange flere nye tanker rundt det som har skjedd med deg. Ting forandrer seg ikke, du kommer aldri tilbake og selv om det er trist og vondt og urettferdig så vil det alltid være sånn.

Det betyr ikke at jeg ikke tenker på deg lengre, for det gjør jeg jo hver eneste dag og flere ganger om dagen. Fortsatt gråter jeg nesten hver eneste kveld i perioder...så kan det gå en uke og så er jeg tilbake igjen. Jeg er blitt litt mer "jevn strek" etter at du døde. Jeg blir ikke så overbegeistra lengre som jeg kunne bli før, det har vel omsider sunket inn at jeg aldri mer kan bli så glad som jeg ble før du døde, selv om jeg fortsatt blir glad for ting.

Det er jo ikke noe positivt det, så jeg føler at det virkelig ikke har kommet NOE godt ut av at du døde den dagen, og det er egentlig bra, jeg vil ikke at det skal komme noe godt ut av en så meningsløs og forferdelig ting. Man kan si at jeg er mer takknemlig for de barna jeg har men jeg er egentlig bare mer redd for de og hva som kan skje med de. Jeg setter stor pris på det når gode ting skjer meg men...nei, ikke mer enn før tror jeg. Jeg vet ikke.

Bitter? Nei, det føler jeg ikke. Men hjertet mitt er fortsatt knust over deg og aldri blir det helt igjen. Jeg tenker ofte på at jeg vil sende besteforeldrene mine en beskjed som de kan gi deg når de en dag drar videre men jeg har ikke tatt mot til meg å spørre.

Men jeg er ikke ulykkelig heller Samuel, jeg har det bra men som sagt- jevn strek. Gleder meg over de og det jeg har men det minner meg også på hva jeg ikke har; deg.

Og en annen ting...jeg tar jo fine bilder av Nellie (og Sakarias) nesten hver dag og hun utvikler seg og nå reiser hun seg allerede opp Samuel, men da er det så trist å vite at jeg aldri får flere nye bilder av deg. Men nå skal jeg ikke være så deprimerende...du er jo der ute et sted og en gang så vil jeg jo se deg igjen. Kan ikke annet enn å glede meg til den dagen selv om det er det samme som å glede seg til jeg skal dø. Men det gjør jeg, ikke for å være dramatisk eller noe men jeg tenker på det ofte, at alle deler av livet er spennende men den siste tiden der må være vilt spennende også fordi da er man så nærme svarene på ALT. Så jeg gleder meg virkelig til å dø, selv om jeg elsker å leve også :-) Og elsker deg!


Her driver Nellie og øver seg, ho er så søt :-)


Og her lå du på lekematta di, så fin :-) Dere er faktisk ganske like, eller Nellie skifter på å være likest deg og likest Sakarias hele tiden. Syns hun ligner mest på pappan og det gjorde du også. 

Og her er faktisk et nyoppdaget bilde av deg. Har syns fargene på det har vært så kjipe men så redigerte jeg litt og innså at du har et nydelig blikk på dette bildet. Så kanskje fikk jeg et "nytt" bilde av deg nå likevel :-)





søndag 14. april 2013

Pain!

Plutselig satt jeg å så på bildene av lille deg den dagen du døde, på bildene ligger du i armene mine og er død. Det vrir seg inni meg når jeg ser deg for du ligner sånn på Nellie på det ene bildet...dere har samme munn/kinn. Klarer ikke helt å skjønne hvordan jeg har overlevd å miste deg Samuel...disse bildene bringer frem all smerten hver gang...jeg MÅ likevel se på de en gang i blant. Jeg skulle ønske døden ikke var så fæl, skulle ønske jeg kunne se på den og tenke at det er en inngangsport til et enda bedre liv slik som jeg har overbevist meg selv om at det er. Men døden får det til vri seg inni meg av smerte og savn og sorg- uendelig trist over å ha mistet deg gutten min.


Noen ganger føles det så fjernt at det har skjedd, uvirkelig.

Har litt lyst å legge ut det bildet av deg hvor du er død og ligner på Nellie her men tør ikke, redd for reaksjoner fra andre og også for at jeg selv skal synes det er fælt å lese over bloggen senere..disse bildene er ikke ekle, det ser mest ut som du sover, du er bare litt hvitere enn normalt, men så var du vanligvis ganske blek også pga hjertefeilen din.

Tenk, dette livet er bare et øyeblikk satt i universets perspektiv.....noen ganger skulle jeg ønske livet var enda kortere så kunne jeg snart sett deg igjen og visst "alt"...andre ganger tenker jeg at livet er altfor kort.


tirsdag 19. mars 2013

Har ikke glemt deg- tvert imot

Hei vennen min

Har ikke skrevet her på lenge. Etter at lillesøster kom har vi hatt hendene fulle med alt som skal gjøres så det er først de siste ukene vi har tid til å se litt på tv/pc'n på kveldene. Og så har jeg prøvd å fokusere på henne og kjenne på de gode følelsene over å ha fått ei frisk lita jente inn i familien vår.

Tenker på deg like fullt hver eneste dag men prøver å ikke gå altfor dypt i tankene for da blir jeg bare så lei meg igjen. Vil være litt lykkelig nå kjenner jeg, føler at jeg fortjener det og vet jo at du ville ønsket det for meg. Men nå når hun rundet 8 uker var det ekstra tøft å tenke på at du skulle også rundet 8 uker den fredagen der...den kvelden skulle du lagt i vugga og våknet til en ny dag, slik som hun gjorde.

Det er urettferdig og det er vel den følelsen jeg sitter igjen med, at du fortjente noe bedre enn det du fikk Samuel, du fortjente livet- et godt liv. Alt du hadde vært gjennom for å så dø, brutalt.

Igår var presten som begravde deg her på dåpssamtale. Er så deilig å ha en ny baby å kose med, setter enormt pris på henne og at jeg er så heldig som kan være mammaen hennes. Hun lignet mest på Sakarias i starten men nå ligner hun minst like mye på deg. Alle dere tre barna ligner på hverandre uten å være så veldig like, det er noe i dere som er felles og som forteller oss at dere er våre barn.




Sakarias


Samuel


Nellie

Sakarias






Samuel


Nellie


Våre tre nydelige barn :-)