Man vet aldri hva livet har å by på

Etter flere dager med intens tenking, grubling, ups and downs og samtaler med venner og familie har jeg kommet frem til noen grunnleggende tanker jeg skal fokusere på i tiden fremover.

1. Det er ikke vits å tenke: "tenk om han dør.."- hva hjelper det å tenke sånn?

Så jeg kommer til å prøve å skyve den tanken unna hvis den dukker opp og heller tenke at han SKAL leve. Døden kan man uansett ikke forberede seg på slik som man kan forberede seg til mye annet. Derfor hjelper det verken meg eller Samuel at jeg skal tenke i den retningen.

2. Fokusere på det jeg faktisk kan gjøre noe med.

Det jeg kan gjøre er å:
-nyte tiden frem til han blir født og spise sunt og godt så han legger godt på seg i magen og får de beste forutsetninger når han omsider kommer ut.
- når han blir født skal jeg gjøre ALT som står i min makt for å få til ammingen. Jeg vet at mange barn med denne diagnosen ikke klarer å amme men jeg skal ihvertfall ikke la det stå på meg- amme SKAL jeg siden jeg vet hvor viktig det er for disse små med både selve morsmelka og med den kroppskontakten det gir.
- Fokusere på de små øyeblikkene og prøve å gjøre sykehusoppholdet trygt og greit for lillegutt og ikke minst for storebror- ønsker absolutt ikke at verken lille eller storebror skal få negative assosiasjoner til sykehus. Det blir viktig å holde maska for barnas skyld og prøve å utstråle trygghet og positivitet så ikke barna skal føle vår usikkerhet og frykt når de er på sykehuset- det er ingen tjent med.
- Sørge for å la venner og familie forstå at vi VIL ha masse besøk i tiden på sykehus- med nettverk og støtte blir oppholdet og opplevelsene enklere å takle enn hvis man skal gå rundt der alene.

3. Sette pris på øyeblikkene med Samuel og leve så mye som mulig i nuet- ikke fordi jeg tror han skal dø eller noe men fordi dette er noe jeg generelt er dårlig til og noe som jeg bør lære meg- nå er vel tiden kommet for å lære seg dette.


Ellers har jeg tenkt mer og mer at dette som først virker som en forferdelig ting uten noen hensikt kanskje har en mening bak seg. Kanskje er dette vår store utfordring i livet og noe vi vil vokse oss sterkere på og som vil gi oss ekstra dimensjoner i vår forståelse av livet. Jeg kjenner uansett det er en kamplyst som har våknet i meg  og nå er det uansett ikke annet å gjøre enn å ta utfordringen på strak arm. Det bare MÅ gå bra- og det gjør det.