Lillesøster på vei

Hei skatten min

I over 7 mnd har vi savnet deg. Det er lenger og lenger siden du var her og selv om jeg fortsatt gråter for deg flere ganger i uka så er ikke savnet like skjærende i hjertet som det var, klumpen i magen er blitt mer avrundet og ikke så vond som den var. Jeg tror tiden endelig begynner å hjelpe meg litt og ellers så er jo den største trøsten at vi venter ei lita jente, ei lita lillesøster. Når jeg kjenner sparkene i magen er det som en påminner på at livet også gir. Jeg venter på nok et mirakel- enda et lite barn skal få komme til verden og til akkurat vår familie.

Jeg var på ultralyd på Rikshospitalet på fredag og så lillesøsteren din sprelle rundt imagen. Alt var fint med hjertet hennes og organene ellers så vi er veldig lettet nå.

Jeg føler på meg at du har plukket ut akkurat henne til å hjelpe oss videre i sorgen og savnet, hjelpe oss til å se at livet heldigvis gir mer enn det tar. Kanskje er det din sjel i hennes kropp? Ikke vits å spekulere så mye for det får jeg aldri vite i dette livet uansett- men det er en god tanke at lille du skal få ny sjanse i en kropp som fungerer.

Var på graven din for ca en uke siden og har tenkt meg opp igjen snart og luke litt og fikse på steinene som vi la rundt- det har grodd mye på den tiden vi var i Ålesund. Snart kommer vel gravsteinen din også...bare tanken på det diktet som skal stå på og hilsenen gjør at jeg får klump i halsen og blir blank i øynene...den teksten stikker meg rett i hjertet:

Jeg har kalt deg ved navn
Du er min
Jeg slipper deg aldri
Mitt barn

Vi ses igjen lillebror....

Håper jeg aldri mer i mitt liv trenger å begrave et barn- det er så feil så feil.

Men jeg har ihvertfall en god periode nå Samuel, kjenner det er deilig å kunne nyte sola og kjenne lysten til alt fra sying til matlaging kommer snikende- deilig å kunne leve litt fullere igjen, selv om livet mitt aldri mer vil være fullkomment.