Det er så feil så feil, tiden leger ikke....tvert imot. Jeg savner deg mer nå enn jeg gjorde for 2 mnd siden, det er helt forferdelig å se på bilder av deg og bare være dønn forelska i deg og ikke kunne holde deg...føles som hjertet mitt skal eksplodere...tenk at jeg ALDRI MER skal holde deg??? Ikke i dette livet ihvertfall..og det er det jeg snakker om nå, det hjelper liksom ikke så mye at jeg er overbevist om at jeg møter deg når jeg dør...jeg skal leve i, hvem vet 60-70 år til kanskje, 60-70 år å savne deg, å lengte etter deg å føle at en stor del av meg mangler.
Ja, det hjelper sikkert når jeg får en ny baby og når det etterhvert har gått noen år...men gaahhhh!!! Vil alltid se på bildene av deg og savne deg og ønske at ting var annerledes!!
Livet mitt er for alltid litt ødelagt..uansett hvor mye jeg har vil jeg alltid mangle en så viktig del at det ikke blir komplett...det er ikke til å holde ut!!!
Sender en trøstende klem Sally. unni
SvarSlettSender alle mine tanker til dig Sally. Savnet vil altid være der, men en dag lærer man at leve med det. Men hvor skriver du smukt. Tænker selv på det hele nu hvor jeg er gravid med mit andet barn og alle de bekymringer man gør sig, men man håber jo altid på det bedste.....
SvarSlettLæser altid din blog og synes du er utrolig inspirerende - bliv ved med det, Sally :-)
De største tanker og knus fra Mette (mon du ved hvem jeg er?)
Sender deg mange styrketanker, Sally!
SvarSlettGråter når jeg leser dette. Det er en helt forferdelig tanke å miste barnet mitt, så at du har mistet titt er så forferdelig. Vi hadde jo termin samme dag, det gjør det så uvirkelig for meg. Skal man kunne miste barnet sitt? Skjønner at du har det fælt, og jeg håper det en dag kommer den dagen du kan glede seg over de minnene du har uten at det stikker hardt i hjertet.
SvarSlettKlem Amanda
Klarer ikke forestille meg følelsen av å være bunnløst forelska, for så å miste barnet sitt så brått og plutselig... Det må være det absolutt verste som kan skje!! Jeg gråter for deg Sally, for Ole og Sakarias, og ikke minst for lille skjønne Samuel. Dere er i mine tanker støtt, og deres erfaring gjør at jeg elsker Gabbi desto høyere og mer inderlig enn jeg hadde trodd var mulig.
SvarSlettStor klem
Kat
Hei! Sorgen du beskriver kjenner jeg meg så mye igjen i, jeg mistet min bror da jeg var 16 og han var 23. Det er nå gått 10 år og savnet er fremdeles like stort, det gjør så vondt ennå, men sorgen og savnet er blitt en del av livet mitt og jeg tenker ikke på det like ofte som før, men når jeg gjør så gjør det så vondt. Det river så vondt når jeg tenker at han aldri fikk møte onkelungene sine og jeg skulle så inderlig ønske de fikk treffe en som ville vært verdens snilleste onkel. Men jeg finner stor trøst i at han har det så mye bedre nå, at han ser på meg, passer på meg fra der jeg er og jeg skriver "brev" til ham. Jeg har livserfaring og mye styrke som kommer godt med i livet. Tårene presser på så jeg avslutter her, jeg tenker på dere selv om jeg ikke kjenner dere. Gode tanker og mye styrke. Klem
SvarSlett