Plutselig satt jeg å så på bildene av lille deg den dagen du døde, på bildene ligger du i armene mine og er død. Det vrir seg inni meg når jeg ser deg for du ligner sånn på Nellie på det ene bildet...dere har samme munn/kinn. Klarer ikke helt å skjønne hvordan jeg har overlevd å miste deg Samuel...disse bildene bringer frem all smerten hver gang...jeg MÅ likevel se på de en gang i blant. Jeg skulle ønske døden ikke var så fæl, skulle ønske jeg kunne se på den og tenke at det er en inngangsport til et enda bedre liv slik som jeg har overbevist meg selv om at det er. Men døden får det til vri seg inni meg av smerte og savn og sorg- uendelig trist over å ha mistet deg gutten min.
Noen ganger føles det så fjernt at det har skjedd, uvirkelig.
Har litt lyst å legge ut det bildet av deg hvor du er død og ligner på Nellie her men tør ikke, redd for reaksjoner fra andre og også for at jeg selv skal synes det er fælt å lese over bloggen senere..disse bildene er ikke ekle, det ser mest ut som du sover, du er bare litt hvitere enn normalt, men så var du vanligvis ganske blek også pga hjertefeilen din.
Tenk, dette livet er bare et øyeblikk satt i universets perspektiv.....noen ganger skulle jeg ønske livet var enda kortere så kunne jeg snart sett deg igjen og visst "alt"...andre ganger tenker jeg at livet er altfor kort.
