mandag 27. august 2012

Familie-bilde

Fant et genialt innlegg hos Den gode feen hvor de hadde laget et "familieportrett" med håndavtrykkene til alle i familien.  (Gå inn på linken for å se)

Vi får jo aldri deg med på familiebildene våre og det er ganske sårt igrunn at det alltid vil mangle en når vi tar bilder, men håndavtrykket ditt har vi jo så på den måten får vi med alle på det bildet i det minste. 

Syns det var en veldig god idé og gleder meg til å lage et slikt ett, kanskje vente til vi er helt ferdige med å få barn (når blir det mon tro??) og så samle alle. Du vil jo for alltid ha det minste håndavtrykket Samuel, du vil alltid være lillebror selv om du på en måte snart blir storebror...for med det samme hun er eldre enn du ble så er du jo minst igjen- tror alltid jeg vil tenke på deg som lillebror...



Og her er lillesøsteren din, Nellie Hermine:


Turner rundt der inne og gjør at mamman din ser lysere på livet igjen. Lurer på om hun ligner på deg Samuel...  Snart 22 uker nå. Termin ble flyttet fra 4. til 7.januar. 


fredag 24. august 2012

Om det "hjelper" å være gravid

Hei klumpen min.

Så nettopp i albumet ditt og jeg er så glad for at jeg lagde det albumet, når jeg ser i det husker jeg akkurat hvordan det var..hvordan du var. Det er så rart å si at jeg savner deg for på en måte så rakk du ikke være så lenge i livene våre at jeg var "vant" til å ha deg der og dermed savner deg...skjønner du? Og så føles det så fælt å si at jeg ikke savner deg for det gjør jeg jo men det er mer andre følelser som kommer. Sorg og smerte over alt som ikke ble først og fremst, sorg og smerte over at det endte som det gikk...å se på bildene hvor glade vi var i deg og vite at noen uker etter det bildet ble tatt så var du revet vekk fra oss. For jeg elsker deg jo- virkelig høyt- så høyt man kan elske sin lille baby...og så iløpet av få timer ble du revet bort. Det var sånn et sjokk for oss. Og jeg tenker så ofte på deg, at det var så urettferdig alt sammen...et liv på 8 uker...hva er poenget??? Skjønner bare ikke hvorfor barn dør?

Og når folk spør hvordan det går med oss nå, om det går bedre nå som jeg er gravid igjen...og jeg svarer jo at: "jo, det går bedre- det hjalp å bli gravid" men samtidig føler et stikk av at selv om jeg er glad for det så føles det som om du bli lenger bak i prioriteringene når jeg nå er gravid igjen. Ingen som tenker over at selv om jeg er gravid igjen så hjelper ikke det deg, du lille lillebroren i familien får vi ikke tilbake uansett hvor mange flere barn jeg får. Din personlighet, ditt utseende- det var deg Samuel...slik vi vil huske deg..vi ble jo ikke veldig godt kjent med deg men vi fikk med oss essensen av deg lille venn og det er jeg takknemlig for.

Så ja, jeg har det bedre nå, delvis pga at tiden har gått og delvis pga at jeg er gravid igjen men du vil alltid mangle og det vil alltid være vondt...selv om det ikke gjør like vondt hele tiden så er den smerten jeg kjenner i hjertet på plass med en gang jeg lar den få lov til å være der...det blir bare sjeldnere mellom hver gang jeg orker...jeg prøver skyve smerten fra meg- være lykkelig igjen...men det er ikke lett...men det har blitt litt og litt enklere, uten at det betyr at du ikke lenger er like høyt elsket som du var den dagen vi mistet deg. 

Mange ord...ikke alltid like lett å beskrive hva man føler med ord.

Elsker deg skatten min...du var og er min skjønne lille Samuel-gutt...og vi ses igjen.


søndag 5. august 2012

Lillesøster på vei

Hei skatten min

I over 7 mnd har vi savnet deg. Det er lenger og lenger siden du var her og selv om jeg fortsatt gråter for deg flere ganger i uka så er ikke savnet like skjærende i hjertet som det var, klumpen i magen er blitt mer avrundet og ikke så vond som den var. Jeg tror tiden endelig begynner å hjelpe meg litt og ellers så er jo den største trøsten at vi venter ei lita jente, ei lita lillesøster. Når jeg kjenner sparkene i magen er det som en påminner på at livet også gir. Jeg venter på nok et mirakel- enda et lite barn skal få komme til verden og til akkurat vår familie.

Jeg var på ultralyd på Rikshospitalet på fredag og så lillesøsteren din sprelle rundt imagen. Alt var fint med hjertet hennes og organene ellers så vi er veldig lettet nå.

Jeg føler på meg at du har plukket ut akkurat henne til å hjelpe oss videre i sorgen og savnet, hjelpe oss til å se at livet heldigvis gir mer enn det tar. Kanskje er det din sjel i hennes kropp? Ikke vits å spekulere så mye for det får jeg aldri vite i dette livet uansett- men det er en god tanke at lille du skal få ny sjanse i en kropp som fungerer.

Var på graven din for ca en uke siden og har tenkt meg opp igjen snart og luke litt og fikse på steinene som vi la rundt- det har grodd mye på den tiden vi var i Ålesund. Snart kommer vel gravsteinen din også...bare tanken på det diktet som skal stå på og hilsenen gjør at jeg får klump i halsen og blir blank i øynene...den teksten stikker meg rett i hjertet:

Jeg har kalt deg ved navn
Du er min
Jeg slipper deg aldri
Mitt barn

Vi ses igjen lillebror....

Håper jeg aldri mer i mitt liv trenger å begrave et barn- det er så feil så feil.

Men jeg har ihvertfall en god periode nå Samuel, kjenner det er deilig å kunne nyte sola og kjenne lysten til alt fra sying til matlaging kommer snikende- deilig å kunne leve litt fullere igjen, selv om livet mitt aldri mer vil være fullkomment.