torsdag 19. april 2012

Obduksjonsrapporten

Idag ringte overlegen som hadde vært på vakt når Samuel døde. Hun hadde mottatt obduksjonsrapporten og lurte på om vi skulle ta det over telefon eller om vi ville komme inn, det var visstnok ikke noen overraskelser.
Jeg ba om å få den på telefon bare.

Hun sa at det var et trangt parti i blodårene hans som var en av årsakene til at hjertet ble så slitent og ikke orket mere når det fikk noen små utfordringer. I hans tilfelle ble de små utfordringene at han kastet opp og dermed hadde for lite mat i omløp og dernest at han gråt endel mot slutten som bare gjorde jobben tyngre for hjertet hans. Det var tøft å høre selv om det ikke var noen nyheter. Men jeg fikk likevel inntrykk av at det trange partiet i blodåren, som skulle utbedres på Rikshospitalet kun 11 dager etter at han døde, spilte en større rolle enn vi hadde trodd.

Jeg kjente jeg ble veldig lei meg av dette og at tankene igjen begynner å spinne: tenk hvis, tenk hvis.

- Tenk hvis han hadde fått den ballongkateriseringen av blodåren før jul...
- Tenk hvis jeg hadde kunnet amme og han da ikke hadde trengt å trøble med magen sin av erstatningen.
- Tenk hvis jeg ikke hadde dradd til sykehuset den kvelden men heller latt han sove litt og så prøvd med litt mat etterpå, da hadde han ikke grått og blitt stressa...føler at alt stresset som ble på sykehuset når de febrilsk prøvde å finne en blodåre de kunne stikke i..og ikke fant det og stakk og stakk og stakk...selvfølgelig gråt han da...og han ble redd av alt oppstyret og at jeg ikke fikk holdt han...og å gråte slik for et hjertebarn er jo ikke bra uansett...og når han allerede var svak så tenker jeg at det kan ha vært utslagsgivende.

Jeg blir helt dårlig av disse tankene..og hva hjelper det å tenke de? Vi får ikke Samuel tilbake uansett :-(

torsdag 5. april 2012

Nattverd

Idag var jeg og pappa i Justvik kirke på skjærtorsdags-gudstjeneste. Det var Ivar Nicolaisen som var prest, han som var prest i begravelsen din. Det er rart hvordan alt av budskap plutselig "treffer" på en ny og dypere måte enn før. Uansett hva det er snakk om føler jeg at jeg kan knytte det til det å miste deg. Så det ble en tøff opplevelse og en konstant kamp mot tårene. Men det var mest av alt fint.

Det var også nattverd og tenning av lys og det var fint å kunne gjøre det, mange år siden sist.

Snakket litt med presten etterpå, han hadde tenkt mye på oss og spurte hvordan det gikk og sånn, veldig godt å vite at han tenker på oss. Han sa at døren alltid var åpen og at det var bare å ta kontakt dersom vi trengte å snakke med noen.

Her er et bilde av deg på dåpsdagen din når vi ikke ante hva vi hadde i vente...