Hvordan det går?

Det går greit nok, dagene går fint siden jeg gjør som jeg vil. Kveldene kan være tunge eller helt ok, varierer litt. Det vil aldri bli helt bra igjen, aldri. Det har jeg akseptert og det er på en måte godt å vite også, vil jo ikke at skatten min skal bli glemt- og jeg hadde nok følt det litt sånn hvis jeg en dag kunne si at alt var bra igjen.

Følelsen av sorg er både god og vond. Å føle NOE er å være menneske og det er godt.

Å tro at livet kun er her og nå og at dette (livet på jorden) er alt er absurd, ulogisk, meningsløst. Og det er deilig å endelig innse det, på ordentlig :-) Noen ganger er det kriser som skal til for å innse ting, det er når døden og livet står i kontrast til hverandre og man bare MÅ finne ut hva som er sant.

Samuel ville vært litt over 3 mnd nå, kanskje han kunne holdt seg oppe når han lå på magen nå? Han hadde nok smilt og laget masse lyder og Sakarias ville lekt mer og mer med han etterhvert som Samuel hadde blitt mer og mer "med". Om noen uker ville vi kanskje begynt med grøt? Og vi ville nok begynt å tenke på operasjon nr 2 som sikkert ville blitt engang snart. 

Vi savner han hver dag, det vil vi alltid gjøre.