3 uker siden du forlot oss

Lille Samy, dagene rusler og går, det er lenger og lenger siden jeg holdt deg levende i armene mine.

Hullet i hjertet er et sår som aldri gror...tror det alltid vil være et sår men at man etterhvert klarer å leve med det, og leve godt også. Det tror jeg heldigvis og det hjelper litt når alt er trist og vondt.

Jeg har noen holdepunkter som gjør at jeg klarer å se fremover. Det ene er at jeg virkelig begynner å tro at livet ikke stopper når vi dør, det som stopper da er vårt fysiske liv, men "sjela" går videre inn i et nytt liv som er ubegrenset av fysiske naturlover. Jeg tenker at din kropp var såpass syk at det var deilig for deg å bli fri fra den, men samtidig tror jeg ikke du ønsket å dø fra mammaen og pappaen og storebroren din. Det bare skjedde fordi naturen er brutal og ikke perfekt- langt ifra perfekt.

Det andre som holder motet oppe er ønsket om en ny baby, en som kan fylle litt av tomrommet du la igjen. Den nye babyen blir aldri deg, men det blir en lillebror eller lillesøster som muligens kan dempe noe av sorgen. Men for alt jeg vet kan den nye babyen (som forhåpentligvis kommer om ikke altfor lenge) også gjøre slik at sorgen blusser opp igjen, men i tilfelle er det helt greit. Jeg hadde vært mer lei meg dersom jeg ikke følte sorg. Sorg er et uttrykk for kjærlighet og når jeg har det vondt er det fordi jeg rakk å bli så uendelig glad i deg, 9 mnd i magen og knapt 2 mnd i verden- men aldri blir du glemt.

De første dagene etter du døde var det minnene fra dine siste timer som plaget meg. Redselen din, gråtinga og tilslutt bildene av livløse du som etterhvert kom opp i armene mine. Etterhvert som dagene går er det bedre minner som tar mer og mer plass, minner av deg når du var hjemme hos oss. Husker godt jeg fikk deg til å smile noen dager før du døde, du smilte ikke så mye med munnen men desto mer med øynene og på lydene du lagde. Men kjenner at jeg ikke orker tenke så mye på dette nå, blir bare altfor lei meg.

Jeg driver å samler sammen bilder og ting så jeg skal lage et minnealbum til deg...blir bra å få det på plass og kunne ta det frem når jeg vil være litt sammen med deg. Jeg er sikker på du er her et sted vennen min og vi skal møtes igjen....

Paulus’ første brev til korinterne

13Om jeg taler med menneskers og englers tunger,           men ikke har kjærlighet,           da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.                2 Om jeg har profetisk gave,           kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,           om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,           men ikke har kjærlighet,           da er jeg intet.                3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,           ja, om jeg gir meg selv til å brennes,           men ikke har kjærlighet,           da har jeg ingen ting vunnet.                4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,           den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.                5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,           er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.                6 Den gleder seg ikke over urett,           men har sin glede i sannheten.                7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.                8 Kjærligheten tar aldri slutt.           Profetgavene skal bli borte,           tungene skal tie           og kunnskapen forgå.                9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.               10 Men når det fullkomne kommer,           skal det som er stykkevis, ta slutt.               11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.           Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.               12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,           da skal vi se ansikt til ansikt.           Nå forstår jeg stykkevis,           da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.               13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.           Men størst blant dem er kjærligheten.

Etterlatt-samtale og hva som skjedde den 29-30.des

Igår var vi tilbake til sykehuset for å snakke om den forferdelige kvelden alt gikk galt for vår lille Samuel.

Overlegen, hjertelegen, en annen lege, en anestesilege og kontaktsykepleieren var der. To av de hadde vært med på gjenopplivinga.

Jeg gråt omtrent fra det sekund jeg kom inn på rommet til jeg gikk ut igjen. Det var tøft å se de igjen og snakke om hvordan gutten vår døde. Jeg hadde grudd meg til denne dagen...men samtidig godt å bli ferdig med det.

Dødsårsaken var den at det gjenværende venstre-hjertekammer ikke hadde maktet mer og sluttet å pumpe. Hva som hadde foranledet til dette var litt usikkert men de mente at det var mest sannsynlig at hjertet og kroppen til Samuel hadde "kompansert" lenge og tilsynelatende virket fin men at hjertet var mere slitent enn man hadde visst om. Så når det kom en liten ekstra belastning i form av litt grining så orket ikke hjertet mer.

Vi fikk vite at det sannsynligvis hadde blitt det samme utfallet om han hadde bodd på sykehus..godt å høre det men samtidig, hvem vet...

Mange spørsmål man aldri vil få svar på, hvis ditt og hvis datt....det er så lite konstruktivt og gjør bare ting verre.

Noen dager er forferdelig tunge, andre dager går det "greit"...

men her er ihvertfall det som skjedde den fatale kvelden 30.des:

Jeg våknet om morgenen og fikk en følelse av at iløpet av denne dagen kom det til å skje noe forferdelig med Samuel. Jeg skjøv tanken fra meg siden jeg ikke hadde noen grunn til å tro dette. Syns kanskje han var litt mer blågrå enn han pleier å være men sånt er ofte vanskelig og se og varierer med lys og går litt opp og ned gjennom dagen. Men jeg sjekket metningen hans og den var helt perfekt, rundt 78-79.

Dagen gikk og han var helt fin, spiste som vanlig litt lite men likevel regelmessig så det var greit. Så var han plutselig så flink å spise til 18.30 måltidet- spiste hele 85 ml som var rekord disse 2 ukene han hadde vært hjemme...var så fornøyd med han og tenkte at nå kanskje blir det orden i denne spisinga. Det skulle vise seg å være hans siste måltid :-( Siden han hadde brukt å gulpe/kaste opp litt etter de litt store måltidene så satt jeg han i vippestolen så maten kunne synke litt...han sovna der og sov kanskje en halvtime ca.
Når han våkna var han urolig, noe han pleide å være litt etter måltidene, vi trodde han hadde litt vondt i magen og vi hadde akkurat vurdert å skifte morsmelkerstatning til et soyabasert et.

Byssa og bærte litt og gav han smokk osv men han roa seg ikke, tenkte jeg kunne prøve å bade han siden han elsket det og at det varme vannet kanskje kunne roe ned magen hans litt. Med det samme jeg løftet han oppi vannet spydde han- masse! Helt sikkert hele det forrige måltidet kom opp igjen..da var det en time siden han hadde spist ca. Han roa seg etter han hadde spydd og hadde en fin periode hvor han var fornøyd og våken. Men jeg tenkte at han nå burde få i seg noe mat siden det begynte å bli noen timer siden han hadde spist og beholdt maten. Prøvde derfor å gi han litt flaske men han spytta ut og gjorde grimaser.

Da ringte jeg sykehuset og sa at jeg ikke fikk i han mat og han hadde nok litt lite mat i omløp- fikk beskjed om å komme inn en tur bare for å sjekke, det var null dramatikk i forbindelse med dette. Samuel så ut til å ha det fint og jeg sjekket metningen hans som var på 78-79 som vanlig.

Tok han med ut i bilen litt over 9 mens metningsmåleren var på. Han begynte å grine i bilen og da begynte metningsmåleren å pipe..det gjør det forsåvidt ofte når han griner men jeg gassa på og kjørte i 120 hele veien til sykehuset. Tok vel ca 4-5 min siden jeg parkerte ved akutten. Så han grein vel i maks 4 minutt. Jeg bar han i bilstolen inn på akuttmottaket og ventet noen minutter på de som skulle undersøke han. Tok han da ut av bilstolen og holdt han, merket at han var litt slapp og peste litt i pusten. Ikke noe veldig urovekkende siden han blir fort sliten og dessuten ikke hadde spist på noen timer...men jeg syns jo det var litt ekkelt og håpte han skule kvikne til igjen.

Så kom overlegen som kjente han og noen sykepleiere og han fikk noe oksygen og ble tatt med inn på et akutt-rom. Oksygenmetningen begynte nå å svinge fra 60-90 hele tiden...syns dette var spesielt, ikke opplevd det før.

De prøvde å sette en veneflon og måtte stikke han 3-4 ganger før de fikk en inn...dette for å gi han intravenøs væske, han skreik endel siden de stakk han og jeg måtte flytte meg siden de var mange som jobbet med han. Fikk ikke inntrykk av at det var noe særlig dramatikk enda. Syns det var kjipt å høre på at han grein og ville gjerne gi han smokken men det var visst ikke så lurt siden han strevde litt med pusten.

Han fikk på seg cpap-maske og fikk sukkerdråper når han ble stukket. Når de endelig fikk en veneflon på plass reagerte han positivt på væske, men bare for en kort periode. De måtte intubere han (legge han på respirator) og det var snakk om at han skulle sendes til Rikshospitalet. Jeg merket at spenningen økte og det ble flere og flere sykepleiere rundt han. En periode var det ingen på den ene siden av sengen så jeg gikk bort og holdt han i hånden og prøvde å godsnakke litt med han og strøyk han litt over kinnet...vet ikke om han fikk det med seg for der og da skrek han ganske mye og man kunne se på øynene som flakket at han var redd stakkar. Så mange mennesker og mange sprøytestikk og cpap og alt dette samtidig som han sleit med pusten sin og sikkert var både sliten og sulten. Hadde så vondt av han...men jeg tenkte fortsatt at det ville gå bra og at jeg da kunne trøste han  etterpå og at alt sikkert ble glemt ganske så fort...

Ble så fortalt at jeg burde få mannen min over hit så ringte han og han fikk mora si til å komme å sitte barnevakt og heiv seg i bilen.

Så ble det folksomt igjen og jeg måtte flytte meg...plutselig ble stemningen litt endret og det var da overlegen kom bort til meg og sa at barnet mitt var alvorlig sykt nå men at de gjorde det de kunne. Jeg skjønte ikke helt og spurte om hun mente at han kunne dø....og da svarte hun bare: Ja, det kan han. Nå hadde lillegutt besvimt og reagerte ikke lenger på stikkene og alt som skjedde...

Da knakk jeg sammen og begynte å grine og ringte mamma..klarte nesten ikke snakke...

Litt etterpå kom Ole og rett etter han kom sluttet Samy å puste. Vi kom inn på rommet igjen og da var det full gjenoppliving. De klarte å gjenopplive han men det var fortsatt dramatisk.

Vi ble plassert på et pårørende-rom og fikk høre av overlegen at han ville bli flydd med helikopter til Rikshospitalet og at de nå prøvde å stabilisere han. Så gikk hun inn igjen på akuttrommet og så bare noen minutter senere kom hun løpende...det gikk ikke bra, vi måtte komme.

Og der lå den lille elsklingen vår og ble forsøkt gjenopplivet enda en gang. Han fikk adrenalin og elektrisk sjokk også...men ingenting hjalp. Etter 20 min stoppet de, han var død.

Vi hadde opplevd alle foreldres mareritt- vår lille nydelige baby lå livløs på senga og var erklært død. Jeg kunne ikke tro at det var sant, prøvde å våkne fra dette grusomme marerittet. De gav han til meg med ei stor dyne rundt seg og vi fikk han med inn på et rom. Vi bare grein og grein...det var helt uvirkelig...han som var så fin og tilsynelatende frisk for få timer siden lå nå død i armene mine.

Etterhvert ble han kald, særlig i ansiktet, kroppen var fortsatt deilig og varm siden vi hadde dyna rundt han.

Vi satt sånn i 3 timer før vi la han i ei vogge som sto der og dro hjem. Han var uansett død og vi ville ikke ha han med hjem siden vi heller ville ha minnene om han som levende i senga si hjemme...vet ikke om jeg angrer på det eller ikke...det hadde vel neppe forandret noe uansett.

Nå er alt tomt her hjemme. Vi har heldigvis storebror men vi mangler lillebror og det tomrommet vil alltid være der...

Begravelse imorra

Det er som om følelsene har slått seg litt av...de siste 3 dagene har jeg følt veldig lite. Kun når jeg hører musikk, dikt eller snakker om vanskelige ting så kommer tårene...men den ekstremt smertefulle klumpen i magen er ikke der nå. Den var der de første 3 dagene.

Begravelsen er ferdig planlagt og tror den vil bli veldig fin og verdig. Men det blir tungt å senke kista...det er litt som om jeg har distansert meg litt fra Samuel de siste dagene...jeg prøver å ikke se han for meg som død...når jeg tenker på han vil jeg se for meg han som levende og fin og varm og myk...ikke kald og hard. Men imorra når kista skal senkes vil jeg se han for meg inni der...uff, gruer meg. Men gleder meg litt også til å komme igang med sorgen...føler den er satt på pause noen dager nå.

Det er også fint at så mange bryr seg om oss...det varmer selv om jeg vet at for alle andre er det bare å blunke så er de tilbake til hverdagen, men sånn skal det jo være...men litt tungt å tenke på at til syvende og sist er vi helt alene om den største sorgen, særlig siden det kun var vi som kjente Samuel godt.

tomt

Han var frisk og deilig og vi hadde hatt han hjemme i 2 uker...vi var ikke forberedt I DET HELE TATT på at noe sånt kunne skje....tanken hadde ikke streifa meg engang fordi jeg igjen og igjen hadde forsikret meg om at ikke dette noe slikt kunne skje...de har sagt han kom evt til å bli gradvis dårligere og ikke noe slikt ville skje akutt. Legene som har hatt ansvar for han var like sjokka som meg men forklarer dødsfallet med en kombinasjon av litt lite væske (han kasta opp og så ville han ikke spise etterpå...så når vi kom til sykehuset hadde han ikke spist på 5 timer (dvs han hadde spist et måltid imellom men det kastet han opp), og i tillegg at han skreik litt...det var nok til å gjøre jobben for hjertet hans litt for tung....

..........nå er det bare helt tomt---senga hans er tom, vippestolen, lekegrinda, smokkene hans ligger slengt rundt i huset, bilstolen står tom i gangen, klærna hans ligger i skuffen, håndduken på stellebordet hadde han tissa litt på, vi har enda ikke skiftet det....julegaven hans som vi kjøpte til han ble aldri brukt siden vi mangla de riktige batteriene...vi leta i flere dager etter de riktige batteriene men han fikk aldri glede av den...det var en sånn ting som man fester på lekegrinda. som spiller og går rundt og sånn...han var en rolig snill gutt som trivdes i lekegrinda og bare se på ting som virra rundt...

Jeg finner hele tiden ting jeg kan være glad for i forbindelse med dette...som at vi i det minste ble kjent med han, at storebroren rakk å bli litt kjent med han, at vi var på sykehuset når det skjedde, at vi har storebror osv osv...men likevel er enden på visa at vi savner han, han døde med et skrik og vi får aldri mer holde han og kose med han...