mandag 28. november 2011

Nå går alt i riktig retning :-)

Blir bare mer og mere imponert over minsten vår. Idag har han spist alle måltidene selv, morgenmåltidet inntok han direkte fra meg- alt sammen. Resten av måltidene har han spist gjennomsnittlig ca 2/3 deler av meg og fått resten på flaske. Han har hatt lange våkenperioder og nå på kvelden noen lengre soveperioder- helt perfekt :-)

Min kjære skal over der på siste måltidet i halv 10 tiden og gi han det¨på flaske hvis han orker. Han pleier være ganske trøtt på siste måltidet så vi får se om han orker, hvis ikke blir det sonde.

Merker tydelig forberinger på han, mer våken og kvikk og ivrig til å spise. Har funnet frem noen leker til han og hengt de over sykehus-senga hans og han følger ivrig med. Har også fått lov å kle på han så han har på seg ei fin knytte-skjorte og noen hjemmestrikka sokker fra oldemor :-)

Alle sykepleierne er kjempeimponerte over han også og syns han er veldig flink :-) Og så er han så fornøyd også, rolig og fornøyd men sier ifra også hvis han er mere sulten eller når han ikke liker å bli vaska eller skifta bleie på :-)

CRP'en hadde sunket til 7,5 idag så det er jo kjempebra, imorgen er siste dagen med den 10-dagers antibiotikakuren. Han har heller ikke trengt cpap idag, vi får se hvordan det går i natt.Han har holdt metninga i hele dag og ikke hatt noe særlig inndragninger.

Snakka med overlegen idag og hun sa han virka stabil og fin og at det var gode muligheter for å få han med seg hjem iløpet av noen dager, men de ville ha han der noen dager til for å bli litt bedre kjent med han og se litt mer på hjertet med ekko osv. Ser for meg at enten blir det hjemtur rett før helgen eller rett over helgen...gleder meg sånn til å "låne" han med meg hjem :-) Blir muligens slik at vi kun låner han på dagtid og leverer han tilbake på kveldene så han kan være på overvåkning om natta ei stund til. Det er jo igrunn bare betryggene.

Nå håper jeg bare han er fin nok til å reise opp til juleferie i Ålesund den 19.des...men sånn det ser ut nå så skal det gå fint. Må bare få kjøpt meg den manduca-bæreselen...

Her er forresten et bilde fra hjemturen og to av de koselige intensivsykepleierne på riksen :-)




søndag 27. november 2011

Endelig i Kristiansand :-)

Etter nedturen på fredag ble det en overraskende opptur...hehe..og ikke minst hjemtur :-) Ei av intensivsykepleierne (Randi) så nok skuffelsen i øyene mine når jeg fikk beskjed om at flyet var avlyst så ho ringte rundt og styra på og fikk en ambulanse til å snu fra Tvedestrand og kjøre tilbake til Oslo og hente oss, så da ble det ambulansebil på oss isteden. Helt greit :-) Så klokka 3 ca var vi på vei til Kristiansand. Lillegutt oppførte seg eksemplarisk og sov så og si hele veien...han er så grei den gutten ;-)

Når vi kom frem til Kristiansand fikk vi hilst på en av sykepleierne som jobber på nyfødtintensiven og som skulle være en av kontaktpersonene våre. Vi ble vist litt rundt på avdelingen. De viste meg også foreldrerommet hvor jeg egentlig skulle sove men siden rommet var ganske så stusselig bestemte jeg meg heller for å bo hjemme og heller pendle litt. Er kjempeglad for at jeg valgte det!! Selv om det blir endel frem og tilbake i løpet av en dag så er det deilig å endelig, etter 6 uker, sove i egen seng og bo i et ordentlig hus med tinga og familien min rundt meg....ganske lei av sykehus nå ja...og ikke minst det å bo i en koffert.

Lillegutt bor jo på sykehuset da så vi er der borte så ofte vi kan. Jeg ammer fortsatt så hver 3.time er jeg bortom og så blir det gjerne 1-2 timer på besøk hver gang og så en svipptur hjem for å dusje, spise, leke med lillegutt, slappe av, gjøre ærend, pumpe meg osv...så tida FLYR!

Tilstanden til lillegutt er stabil og ganske så bra. Han faller endel i oksygenmetning når han sover tungt..så de legger han noen timer på cpap om natta. Ellers ligger han som regel fint i metninga. CRP'en er nede i 11 nå og tirsdag er siste dag med antibiotika så da håper jeg han er kvitt infeksjonen...hvis det var en infeksjon da, de vet jo ikke helt sikkert om det var det eller ikke.

Han sliter i ny og ne med pusten og inndragninger i lungene som jeg skrev i forrige innlegg, vi får se hva legene finner ut her eller om det rett og slett er noe han må vokse av seg. Ellers virker det som vi kan "låne" han me oss hjem på dagtid om ikke så lenge. At vi rett og slett henter han på morgenen, har han hjemme hele dagen og leverer han når vi skal legge oss på kvelden...de har et prosjekt som heter "Tidlig hjem" som består av et team med sykepleiere og leger som følger oss opp dersom vi ønsker oss hjem tidlig, og DET ønsker vi oss veldig. Hadde vært utrolig deilig å kunne hatt han hjemme på dagtid og sluppet all pendlingen...så håper det ikke blir så lenge før vi kan prøve det.

Han har forresten blitt mye våknere de siste dagene, kvikkere og flinkere å spise også :-) Han klarer fortsatt ikke spise hele måltider fra meg (gjort det kun 1 gang) så istedenfor å drive å sonde halve måltider hver gang så har vi begynt med flaske ved siden av og han imponerer stadig, igår og idag har han så og si spist alt selv enten fra pupp eller flaske :-) Fikk kun et halvt måltid på sonde nå på kvelden for da er han ofte veldig trøtt og ikke så interessert i mat. Litt sonding må vi nok regne med uansett men det er greit, man skal ikke presse slike barn heller, viktig at de ikke sliter seg ut og mest av alt, at de ikke får et negativt forhold til å spise.

Men syns dette går kjempebra og er veldig happy nå selvom dagene er hektiske :-)

torsdag 24. november 2011

Nok en nedtur

Da var det stormen "Berit" sin tur til å sette kjepper i hjulene :-(

Vi hadde endelig fått klarsignal om å reise til KrSand idag men selvfølgelig, når alt er klart medisinsk og med transport så er det været sin tur til å ødelegge for oss, ikke noen hjemreise idag heller. Og siden det skjedde på en fredag så blir det ikke bestilt nytt fly før til mandag.

Er så lei nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg....

På den andre siden går det bra med lillegutt, men ikke strålende. CRP-verdiene hadde sunket til 28 igår og hjertet ser fint ut, men de finner ikke ut hvorfor han fortsatt trenger c-pap (oksygenmaske). De ser at han varierer veldig i formen...en dag er han fin og neste dag er han ikke fullt så fin. De sier det fortsatt ikke er så lenge siden operasjonen og at det kan være at han bare bruker litt tid på å komme seg men de har også begynt å tenke på andre alternativer som at han kan ha en betennelse på lungene eller at lungene hans er medfødt "myke". Begge tilstandene er sånt som kroppen ordner opp i/vokser av seg av seg selv...men kan ta tid så er vel bare å innse at det fort kan bli enda flere uker på sykehus. De sier at sålenge han trenger cpap'en i ny og ne må han være innlagt...

Blir det jul i år mon tro?

tirsdag 22. november 2011

Positive nyheter men likevel en kjip dag

Jada, nå er vi på dag nr 19 på Rikshospitalet. CRP'en er heldigvis synkende hos lillegutt og de skal vurdere igjen imorra om vi kan overføres til lokalsykehuset eller ikke. Greit nok, er jo bra at de tar sine forholdsregler og det er det beste for lillegutt...men merker jeg begynner å bli litt deppa nå....har vært borte fra hjemmet mitt siden 14.oktober...savner storebroren veldig...8 dager siden jeg har sett han nå.
Og så tror alle vi er så "sterke" hele tiden...og det er vi jo, og det er hyggelig at folk sier det, men jeg har skikkelig kjipe stunder jeg også...og nå de siste dagene har det blitt flere av de..igår og idag har jeg bare sippet hele dagen omtrent og isted når jeg var inne hos lillegutt og innså at han ikke orka å våkne for å spise men måtte ha dette måltidet OGSÅ på sonde så sprakk det for meg...begynte å grine og sykepleierne måtte trøste og si at det ikke var noe galt med meg osv at de 9 av 10 hjertebarn er sånn osv.... jeg vet jo det men det er likevel sårt når man gjerne vil men får det ikke til :-(

Pumper meg fortsatt hver 3 time men istedenfor at produksjonen går opp går den bare ned...nå er det såvidt jeg får presset ut 60-70 ml...lillegutt trenger minst 70 pr måltid..har ikke nok til han engang selvom jeg sover, spiser, drikker og slapper av og pumper ofte...vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Alle sykepleierne snakker om at det er sjelden man klarer å kjøre løpet med å pumpe og gi på sonde i lang tid siden det tar dobbelt så mye tid og krefter som å amme vanlig eller gi mme på sonde...arrgghhh...jeg vil jo det beste for han men hvis jeg er sliten så vil vel melkeproduksjonen uansett ikke holde seg oppe...da blir det vel sånn: Først amme, så pumpe, så gi morsmelka på sonde og så gi mme resten...kan bare tenke meg hvor mange timer i døgnet det vil ta..og på natta også.

Har bare lyst å syte og si at jeg er lei meg men da vet jeg at folk bare sier at jeg skal tenke på hvor bra det er at de er flinke på riksen og at jeg er heldig pga det eller det....jeg er IKKE like heldig som alle de som får helt friske barn- enkelt og greit er jeg ikke fullt så heldig for det er jo det man sier-"i det minste er han frisk.." men det er klart jeg er heldig siden midt oppi dette bor jeg i et land og i ei tid hvor han kan få hjelp og leve et godt liv...så ja jeg er heldig men noen ganger har jeg lyst å være svak også...og syte og klage litt over dette som har rammet oss og som jeg nå kjenner tærer på meg og som jeg vet vil være med meg resten av livet...

Dagens syteinnlegg...

Her er en video som passer godt å grine til når man er litt deppa og særlig siden den inneholder en liten baby med ledninger på seg..kunne ikke passa bedre :-P

mandag 21. november 2011

Hjemreisen utsatt

Telefonen ringte i dag tidlig og da var det en av sykepleierne på nyfødtintensiven som forberedte oss på at det ikke ble hjemreise idag likevel :-( Grunnen var at CRP-verdiene hadde steget noe og de da ville ha klart for seg hvilken infeksjon det er han har og hvilken type antibiotika han skal få før vi fikk reise videre. Ble ikke så skuffa over hjemturen men derimot mer bekymra for denne infeksjonen hans og hvorfor han fortsatt er på c-pap-maska. Hører stadig legene si at det er på tide at han ikke skal trenge den mer..det har de sagt i flere dager men oksygenmetningen faller fortsatt altfor ofte for lavt.

Oksygenmetningen hans skal ligge mellom 75 og 85- det er ideelt for han, for frisk mennesker er det vanlig at den ligger på 100%. I det siste har har stadig ligget på rundt 70...og i tillegg puster han veldig fort og har mye "inndragninger"...altså at man ser stor aktivitet i mage/bryst når han puster...ser ganske slitsomt ut så da får han c-pap.

Han virker ellers i god form og spiste 25 ml av meg og fikk resten på sonde ved et måltid her isted...jeg sliter selvfølgelig med produksjonen men sålangt produserer jeg vel akkurat det han trenger pr måltid (han trenger 70 nå)..men når han begynner å øke så spørs det...kommer ikke opp i mer enn max 80 ved pumping hver 3 time uansett hvor mye jeg spiser, slapper av, drikker og i tillegg tar sånn utdrivings-nesespray...men får bare fortsette å prøve...håpet er jo at han skal bli flinkere å spise siden han sikkert er mye flinkere enn pumpen til å få ut melka.

Storebror har blitt passa av svigermor og naboer den siste uka, hadde gledet meg veldig til å se han idag men men...håper vi kan reise hjem snart, men det viktigste er at lillebror skal bli kvitt infeksjonen og så frisk som han kan bli så vi får komme HELT hjem snart :-)

lørdag 19. november 2011

To skritt frem og ett tilbake

Jada, det går sakte men sikkert fremover, men så går det litt tilbake også.

CRP-prøvene til lille viste at verdiene har gått litt opp siste døgnet. De tok nye prøver isted og hvis det viser seg at verdiene fortsatt stiger må lillegutt tilbake på antibiotika...og dermed en sår stump litt til.

Han kom jo av c-pap maska igår men nå trenger han den visst igjen siden han fortsatt jobber ganske mye med pusten.

Så litt kjipe ting men samtidig ikke noe alvorlig heldigvis...håper bare han snart er helt ferdig med det. Vi blir uansett ikke sendt helt hjem sålenge han trenger disse tingene...

Nå skal vi opp til han så bare en kort oppdatering dette.

OPPDATERT: Nå har vi vært oppe hos han igjen og de tror muligens han har fått en infeksjon på lungene og har derfor begynt å gi han antibiotika igjen. Kan være derfor han har hatt behov for c-pap'en det siste døgnet, så forhåpentligvis vil antibiotikaen ta knekken på alt sammen slik at han slipper c-pap'en også. Men påvirker heldigvis ikke overførselen til KrSand sykehus da så det er bra..

fredag 18. november 2011

Vi blir overført til Kristiansand sykehus :-)

Idag fikk vi vite at vi allerede mandag førstkommende kan få reise til KrSand sykehus :-) Herlig! Blir fint å komme nærmere hjemme og vite at vi snart er helt hjemme :-)

Lillegutt har kommet av c-pap maska og har i tillegg blitt tatt av antibiotikaen. Pacemakeren kom av igår.
Han er kjempesår i rompa stakkar, de sier det sikkert er pga antibiotikaen som gjør at avføringa blir mer tyntflytende og dermed gjør han sårere. Så derfor håper vi at rompa blir bedre nå som han er ferdig med antibiotikaen...ingen kremer ser ut til å ha funka heller.

Idag var lille våken hele 3 timer i strekk, spiste først 40 ml av meg, deretter var han våken og knirka og grynta og gjorde masse søte grimaser og så hadde det plutselig gått 2 timer og tid for ny foring og da spiste han 15 av meg og fikk resten av maten på sonde. Han har fått litt mer sånne lange lurer og lange våkentider nå...ganske greit igrunn :-) De har frem til nå gitt han mat hver andre time, men nå prøver de å øke tidsintervallene og la det blir ca 3 timer mellom måltidene og heller litt større måltider..bør være rundt 50-55 ml hver 3 time...så det skal vi prøve å jobbe videre med.

Fikk snakke med legen som har fulgt han denne tida og fikk svar på noen ting vi har lurt på...veldig fint :-)

Har også hatt litt tanker om at noe akutt kan skje når vi kommer hjem med han...litt redd for at han plutselig skulle slutte å puste, bli helt blå osv...men legen sa vi ikke trengte bekymre oss for det fordi det eneste som kunne skje var at shunten gikk tett men at det ville de mest sannsynlig finne ut ved kontroller lenge før det evt skjedde, dessuten var det evt noe som kunne skje men da veldig gradvis...vi ville da merket på han at han ble blek, klam og slappere over flere dager...ikke sånn bang akutt...det er godt å vite da...

Ellers mente legen at det gikk fint med han og han klarte seg veldig bra og at vi egentlig kunne reist til KrSand allerede idag men pga at det var helg, vanskelig med transport og dårlig vær så var det bedre å vente til mandag...

De hadde dessuten tatt røntgen av lungene hans ida og væskemengden var heldigvis redusert og det gikk riktige veien :-) jee :-) herlig :-)

onsdag 16. november 2011

Samuel blir sterkere og våknere :-)

Da er han 12 dager gammel lille gullet mitt :-) Nå begynner ting å lette litt føler jeg, begynner å bli mer kjent med han og igår og idag har jeg endelig fått holde og ikke minst amme han. Og han har faktisk klart å spise et helt måltid av meg idag og sykepleierne ble skikkelig imponerte over han :-) Jeeyy :-)

Han har fortsatt endel væske i kroppen og selvom han tisser bra så får han endel vanndrivende for å få det ut. Noe av væsken ligger nemlig på lungene hans og gjør pustejobben tyngre som igjen gjør at hjertet hans må jobbe hardere, og det vil de jo unngå så derfor har de han på en såkalt cepap-maske som er en oksygenmaske som blåser oksygen ned i lungene og holder trykket høyt der nede (eller noe sånt).
Virker litt ubehagelig å ha den på så håper ikke han trenger den så mye lengre.

Det han får av medisiner nå er:

Blodfortynnende (skal gå på det frem til neste operasjon og muligens resten av livet)
Vanndrivende
Antibiotika
K-vitamin (pga antibiotikaen)
Paracet

I tillegg er det jo sonde hvor han får mat og selvføleglig cepap-maska.


Her er lille med maska på.


Og uten maska på :-)

Vi har fått forespeilt at vi muligens kan reise hjem over helga, dvs bli overført til Kristiansand sykehus. Men vet jo ikke enda...får mest sannsynlig vite det bare få dager før avreise så vi får bare smøre oss med tålmodighet :-)


fredag 11. november 2011

Samuel er 1 uke gammel

Og likevel kan jeg telle på ei hånd hvor mange ganger jeg har holdt han. Det føles ikke riktig men samtidig så er jeg ufattelig takknemlig for at de tar så godt vare på han her. Jeg snakket med kirurgen som opererte han idag og fikk takket han. Han har faktisk reddet livet til lillegutt, han og resten av apparatet ved Riksen.

Jeg spurte han om det var lenge til Samuel var helt utenfor livsfare, og det kunne han ikke helt svare på men han var ihvertfall over det verste sa han. 

De lot han ikke våkne før tidligst imorgen og han vil være på Thoraxavdelingen til over helgen og så mest sannsynlig kunne overføres til nyfødtintensiven på mandag. Gleder meg sånn til jeg kan holde han igjen, er vel ikke før det jeg virkelig føler jeg kan slappe litt mer av. 

Nå er sambo og storebror i Kongsberg, storebror skal overnatte hos kusina mi og familien hennes og så kommer sambo tilbake ikveld.

Gleder meg sånn til denne tida er et tilbakelagt stadie...er sikker på det blir rart å være hjemme igjen også og plutselig være 2-barns mamma på ordentlig..akkurat nå føler jeg ikke at Samuel er helt min....må liksom dele han og spør andre om jeg får lov å komme inn å se han, holde han osv...har lagt livet hans i andre sine hender....så gleder meg til å få lov å være mammaen hans på fulltid :-)

torsdag 10. november 2011

Dagen etter operasjonen

Natta har gått fint og det har ikke oppstått noen komplikasjoner, heldigvis :-)

Idag rundt 12-tiden lukket de brystkassen hans og nå ligger han koblet til respirator mens han sakte men sikkert våkner fra narkosen, de regner med han vil våkne imorgen en gang. 

De hadde jobbet på hjertet hans i hele 2,5 time igår...det går mer og mer opp for meg for en svær operasjon han har hatt i sin unge alder...tenk, imorra er han 1 uke gammel :-) 

Er så utrolig takknemlig ovenfor legene her, de har reddet livet hans!! :-) Har enda ikke fått takket kirurgen som gjorde det men skal prøve å huke tak i han imorgen og takke personlig.

Er så glad :-)


onsdag 9. november 2011

Fødsel og operasjon overstått!

Da har det skjedd mye på kort tid.

Jeg får begynne med begynnelsen.

TORSDAG 3.nov:

Torsdag 3.nov våkner jeg om morgenen av at det er vått i senga. Det er mørkt så jeg ser ikke hva det er, løper inn på badet og rekker akkurat slenge meg på do før det kommer ut to svære blodklumper og fosser ut blod.
Jeg får selvfølgelig helt angst og tenker at det verste har skjedd- at babyen min er død.

Jeg ringer føden og forklarer og de sier at jeg må komme meg dit så fort som mulig. Tusen tanker fyker gjennom hodet mens jeg småløper mot føden, heldigvis er det bare 5 min å gå fra pasienthotellet i lange korridorer.

Jeg kommer inn og får kjapt konstantert at hjertet slår og den lille har det fint. Men jeg blir ikke trygg på det før jeg blir undersøkt og får se lillegutt på ultralydskjermen igjen. Puhh! Han har det fint og blødningen kan ha vært en kraftig tegningsblødning eller det kan ha vært en engangsblødning som noen kan oppleve å få. Jeg fortsetter å blø littegrann men det kommer ingen rier...hadde det vært tegningsblødning skulle riene ha kommet etterhvert, og hadde det vært en engangsblødning skulle den ha avtatt...jeg blir litt urolig av dette.

Får snakke med en lege og avtaler at de skal ta en ny hjerterytmemåling (CTG) kl 20 på kvelden og avgjøre om jeg skal bli satt igang eller om jeg skal vente til mandag. Kl 20 tropper jeg opp igjen, CTG'en er fin men jeg er litt urolig for hvorfor ikke jeg slutter og blø eller hvorfor jeg ikke får rier. Det blir derfor bestemt at jeg skal bli satt igang neste morgen kl 06.00.

FREDAG 4.nov:


Jeg sover på pasienthotellet og tropper opp på observasjonsposten for gravide kl 05.30 fredag 4.november.
De tar en CTG, den er fin og så undersøker de om livmorhalsen er myk og avflatet, den er myk men ikke avflatet og jeg får derfor en modningspille. Det gjør VONDT å få denne satt inn...autch!! Så må man ligge 1 time for at den skal få virke.
Fikk jo ikke sove noe mer og lå bare å ventet på at kynnerene som jeg har hatt i noen uker skulle bli til rier. Gikk litt rundt i rommet for å se om bevegelse kunne hjelpe...men nei. Kl 10.30 ble jeg undersøkt på nytt og fikk en ny modningspille. Kl 11.30 kom sambo og lillegutt :-) Jeg hadde ikke rier enda så det var bare koselig at lillegutt var der og herlig å se han etter 1 uke :-)

Når klokka ble 13 ca begynte jeg å kjenne tegn til svake svake rier...endelig! De begynte å komme regelmessig hvert 5'te minutt og jeg skjønte at noe var på gang. Søstra mi som skulle passe lillegutt når fødselen begynte skulle komme kl 3 og det virka som det var god tid. Når klokka ble halv 3 var det tydelig at jeg hadde svake rier og nå ba jeg om klyster. Skal ikke gå inn på detaljene her men å få klyster var en mildt sagt ubehagelig opplevelse...(!!)

Jeg ble så undersøkt og nå var livmorhalsen avflatet og de hadde lyst å ta vannet mitt for å få fortgang. Kl 3 kom søstra mi og hentet lillegutt, kl 15.30 tok de vannet mitt. Nå hadde riene tatt seg opp og begynt å bli vonde. Etter at vannet ble tatt gikk det superfort. Riene var hyppige og vonde og plutselig var de så tette at det ikke lenger var mer enn få sekuners pause mellom de...jeg ba om epidural og glad var jeg for det for 2 rier senere var det smertehelvete uten like! Men de var kjappe med epiduralen og noen forferdelige rier senere kom effekten og smerten ble dempet...ahhh, helt fantastisk deilig...skjønner ikke hvordan jeg har overlevd fødsel nr 1...det er helt ufattelig faktisk å tenke tilbake på.

Åpninga skjedde raskt og pressriene var plutselig der- presset i 8 minutter og så var han ute. Fødte fra siden og fikk derfor ikke sett han ettersom de tok han med det samme. Litt rart kan man si, ikke et glimt engang... fikk først se han etter 3 timer og han var verdens nydeligste :-) Ligna på broren :-)

Fikk bare se han noen minutter ettersom det var rush på intensivavdelingen med en masse nye babyer som hadde kommet inn. Fikk så se han igjen kl 23 og da fikk vi være dere litt lenger. Det føles allerede ganske fjernt, husker liksom ikke helt hvordan det var å se han. Men husker at jeg tenkte at selvfølgelig var det sånn han så ut..var som om jeg visste at det var min med det samme jeg så han...:-)

Etter dette har jeg pumpet for å få igang melken og de siste dagene nå før operasjonen har Samuel blitt riktig flink til å spise selv. Siste måltidet jeg gav han før operasjonen var på 40 ml og det var jo kjempebra sa sykepleieren :-) Jee :-)

Ellers har dagene vært veldig hektiske mellom fødsel og operasjon. Pumping, amming, kos, legesamtaler, omvisning på Thoraxavdeling, blodprøver og alt sammen samtidig med å passe på storebror. Har knapt hatt tid til å spise så det har ikke blitt mye avslapping! Men de første to døgnene på barsel var avslappende da og det trenger man etter en fødsel! Så det var virkelig bra. Da var det mormor og morfar som hadde kommet HELT fra Ålesund og passet storebror i 2 hele dager og 2 hele netter...så det var bra for oss ellers hadde ihverfall ikke sambo fått slappet noe av siden han da hadde måtte passe på han. Har man ikke familie så bør man ha gode venner, det skal nemlig litt til å kunne få et slikt barn dersom man har lite nettverk.

Operasjonen har hele tiden blitt utsatt ettersom Samuel ikke har trengt den som følge av svikt, han har hatt fine verdier i kroppen sin, lille sterke gutten min :-)...men siden han ikke bør gå på ductus-medisin altfor lenge fikk han den endelig idag.

ONSDAG 9.nov:


Dagen starta tidlig for meg ettersom jeg skulle opp å amme kl 05.00. Det ble en koselig stund og etter han hadde spist hele 40 ml sovna han i fanget mitt og jeg klarte ikke gå fra han før jeg hadde sittet der en time. Han var så skjønn der han lå :-) Kl 06 gikk jeg likevel ned igjen og la meg siden jeg skulle opp igjen halv 9. Halv 9 troppet jeg opp igjen men fikk da beskjed om at han allerede nå hadde begynt å faste før operasjonen. Jeg fikk holde han litt men ikke amme, så gav han smokken som han sutta ivrig på, sulten stakkar. Satt vel en times tid før jeg gikk ned og bytta "vakt" med sambo. Så var han oppe ei stund og så fikk jeg komme inn til han igjen rett før han skulle taes med til operasjonssalen. Jeg ble med å trilla han inn kl var 12.30..hadde en klump i halsen nå, selv om jeg hele tiden har hatt en god følelse så slår realiteten inn sånn rett før det hele begynner. Tenk om dette er siste gang jeg ser han i live...tenk om....men jeg blokkerer slike tanker så godt som mulig, orker ikke føle på slike følelser før de er virkelige. Man kan jo ikke forberede seg på sånt uansett så prøver å ikke bruke energi på det.

Brukte tiden etterpå til en lang dusj, pumping og så en kjøretur hvor lillegutt sovna og jeg og sambo tok en tur til Holmenkollen og så på hoppbakken. Etterpå traff vi søstra mi og spiste litt i kantina. Var nervepirrende å vente på at telefonen skulle ringe- de skulle nemlig ringe når operasjonen var overstått. Kl 16.28 ringte de (akkurat 4 timer senere), operasjonen hadde gått bra, vi måtte bare komme opp med det samme og få snakke med kirurgen (tydeligvis en hektisk dag)- jeg ble letta men ville høre ordentlig hvordan ståa var før jeg klarte å puste helt ut. Vi møtte Sissel, kontaktsykepleieren vår og hun fulgte oss inn på rommet hvor kirurgen satt- han forklarte at operasjonen var vellykket og alt hadde gått bra. Han sa videre at de ikke hadde lukket han enda siden de ville ha rask tilgang til hjertet om noen komplikasjoner skulle oppstå. Han forklarte litt av hva de har gjort og jeg skjønte endel av det men ikke alt...det viktigste var at alt hadde gått bra og det verste nå var over. Han ville bli lukket imorgen mest sannsynlig og da kan vi forvente at han våkner på fredag.

Det blir fantastisk å kunne holde han igjen og se hvordan han sakte men sikkert vil kvikne til igjen.

Et steg nærmere et funksjonelt hjerte og et steg nærmere å få med seg lillebror hjem :-)


(før operasjonen)